Ullseilet til Saga Oseberg

 

«UNDER SEIL» – publisert i Osebergmagasinet nr. 1 – årgang 3 – 2014

TEKST: ELLE BJØNNES OG UNNI OTTOSEN
I Oseberghaugen ble det ikke gjort sikre funn av seil til skipet. Men man fant vevet ullstoff med påsydd tauverk. Lignende funn er gjort i Gokstadhaugen. Det er stor sannsynlighet for at dette er rester av seilet. Mange forskere
hevder at vikingenes seil var av ull.
Et av argumentene for dette er at i vikingtiden var et mindre areal ryddet til landbruk, og livsviktig matproduksjon måtte prioriteres. Tilgangen på ull var enklere, i og med at sauer beitet i (uryddet) utmark.
I 2010 begynte byggingen av Saga Oseberg. Ganske snart ble det bestemt at båten skulle ha seil. De samme kriteriene skulle ligge til grunn for seilet som for resten av prosjektet (båtbyggingen). Størst mulig grad lokale produkter, og størst mulig del av arbeidet utført som i vikingtiden.
Det ble vevet prøver på en oppstadvev. Det er vevtypen vi er sikre på at vikingene hadde. Vi så fort at dersom vi skulle ha mulighet til å få seilet ferdig til skipets sjøsetting, måtte vi veve på flatvev. Christina Blomén var initiativtakeren til seilvevingen til Saga Oseberg. Et godt samarbeid med vikingskipsmiljøet i Roskilde i Danmark kom i gang. De kom med forslag til fasong på seilet og rigg. Både Vibeke Bischoff og Erik Andersen har bidratt i planleggingen.
Ull fra villsau (spelsau) ble levert av Preben Fossaas fra Våle. Sauene var i høyeste grad lokale, for
de hadde beitet både på Slottsfjellet og på øyene i den nære skjærgården.
Per Hoelfeldt Lund i Grimstad spant garnet. Her måtte vi litt utenfor lokalmiljøet, men til gjengjeld fant vi Nordens fremste ekspert på ullspinning. Garnet er entrådig, og det spesielle med garnet er at det er veldig hardspunnet – altså veldig mange tvinn pr. meter. Renningsgarnet har størst innslag av dekkhår (ytterhår) og innslagsgarnet har størst andel bunnull.
Elle Bjønnes ble ansatt i halv stilling somvevansvarlig. Hennes lange veverfaring var
gull verdt. Hun måtte virkelig sloss for å lage renninger av det hardspunnede garnet. Elle vant, og det ble 6 renninger hver på 42 meters lengde og ca. 67 cm bredde. Det ble vevet i 2/2 kypert, helt identisk stoff med fragmentene funnet i Oseberg. Elle vevet omlag 80 prosent av seilet. Resten ble vevet av frivillige veversker. Christina og Tone Blomén, Aud Solfrid Lindhom og Unni Ottosen. Til sammen tok vevjobben omlag 1500 arbeidstimer. Altså bort i mot ett årsverk. Selve vevingen var ferdig ca. et halvt år før sjøsettingen av Saga Oseberg.

To vever var i gang samtidig. Quality Hotel Oseberg var sjenerøse mot oss som holder på med bygging av vikingskip. Hotellet stilte stort rom til disposisjon, og det gjorde at Elle kunne sitte i fred og storprodusere meter på meter med seilstoff. Den andre veven sto i hotellets foajé. Den veven ble mest brukt av de frivillige. I tillegg til veving ble mye av tiden der brukt til formidling og sosial kontakt med besøkende.

Da vevingen var ferdig skulle tøyrullene sys sammen til et seil. Igjen måtte vi hente inn eksperthjelp utenfor lokalmiljøet. Det ble Frode Bjøru som regnes for å være Nordens beste ekspert på tradisjonsseil. Vi startet en seilgruppe, og mange bidro til å få sydd sammen 16 baner bredt seil. Det ble sydd inn bus – altså en “vindfangings- utposing” i seilet. Og den største jobben, alt tauverk, ble sydd på seilet. Tauet er hampetau slått på Hardanger repslageri.

Seilet veide omlag 60 kilo uten tauverk, og vel det dobbelte med alt tauverk påsydd.

Stort var det på retur fra Oslo august 2012. For første gang kunne vi heise seil, og SEILE Saga Oseberg.

554660_475766569107679_2016035488_n

unnamed (1)

 

 

FORSKNINGSPROSJEKT OM IMPREGNERING AV ULLSEILET TIL SAGA OSEBERG – publisert i Osebergmagasinet nr. 1 – årgang 3 – 2014.

TEKST OG FOTO: NINA KILLIE ØYDVIN.

Etter sjøsettingen av Saga Oseberg i juni 2012 tok det ikke lang tid før spørsmålene om farging og impregnering av seilet meldte seg. Oseberg Ullseilgruppe ble dannet samme høst og satte i gang å diskutere på hvilken måte vi skulle farge og/eller impregnere ullseilet for å bevare det på best mulig måte. Vi snakket med folk i ulike tradisjonsbåtmiljøer, vikingmuseer, husflid og søkte på nett, men vi fant lite informasjon om impregnering og farging av ullseil.

Metoden vi til slutt ønsket å konkludere med måtte være så grundig undersøkt, forsket på og gjennomtenkt at vi unngår å skade, eller i verste fall ødelegge seilet. Vi hadde et stort press på oss, noe som førte til at vi tok oppgaven veldig seriøst.

Farge– og impregneringsmetoden måtte være tidsriktig for vikingtiden og uten bruk av kunstig fremstilte fargestoffer. Etter noen måneder med møtevirksomhet og sortering av informasjon, var vi klare til å gå i gang.

Vi klippet lapper av ullseilstoffet på 15 x 20 cm og satte de inn med ulike stoffer og kombinasjoner av disse. Lappene ble nummerert, målt og veid samt fotografert.

Dette ble lappene innsatt med for å få farge: Okseblod, gul og rød oker, krapp, vaid og urin (de to sistnevnte for å få blåfarge). Dette ble lappene innsatt med for å impregnere: Lanolinkrem, lanolinolje, tjære, hestemanfett, sjøvann, lyse (råtran), tran og smeltet fåretalg.

I januar 2013 var lappene klare og ble hengt ut slik at de skulle være mest mulig utsatt for regn, sjøsprøyt, vind, snø, kulde og sol slik at vi kunne se om de forandret struktur og farge. Det var ønskelig at de skulle henge så lenge som mulig for at vi kunne være tryggere på at konklusjonen er basert på en lang forsknings- periode som vil gi oss bedre svar enn om de bare hadde hengt ute et par måneder. De ble tatt ned og evaluert cirka hver tredje måned. De 30 lappene har nå hengt ute i nesten halvannet år, og etter jul har de hengt på Vikingodden. Under evalueringene ble det tatt mål, vekt, vi kjente på lappen om den var våt eller tørr, om den var elastisk, myk, og hva
slags lukt og farge den hadde. I forskningsperioden fikk vi erfaring og kunnskap som endte med at vi konsentrerte oss om impregnering. Dette var også et resultat av at seilingen med Saga Oseberg ville bli bedre dersom seilet ble tettere og ikke slapp så mye vind igjennom.

Vi har forsket oss frem til at smeltet innvollsfett fra sau er det beste vi kan bruke og det stoffet som medfører minst risiko for ullfibrene i seilet. Innvollsfettet har vi fått fra slakteri, kuttet i småbiter og smeltet i vannbad. Det har ikke luktet særlig godt på Vikingodden når dette har vært gjort! Selve impregneringen vil bli utført en veldig varm sommerdag for å unngå at fettet stivner for fort og for at det skal trekke godt inn i seilet. Det har vært et spennende, unikt og særdeles lærerikt forskningsprosjekt som vil fortsette med tanke på en eventuell farging av seilet til Klåstadskipet.

unnamed (13)

 

IMPREGNERING AV SEILET.

24.JUNI 2014 impregneres seilet for første gang.

Seilet legges ut på presenning en varm sommer ettermiddag, på brosteinene utenfor Oseberg kulturhus/vikingodden. Seilet deles inn i kvadrater. En viss mengde blanding av fårefett og tjæres smøres utover, med malekost. På den måten fordeles impregneringen jevnt utover hele seilet. Jobben er gjort på et par timer, av barbente vikinger. Fårefett og tjære er dessuten en utmerket fotkrem!

Impregnering viser seg å være meget vellykket. Seilet lukter godt, vindgjennomstrømningen er redusert og høvedsmennene er fornøyde!

SAMSUNG CSC

 

Contact Form Powered By : XYZScripts.com
Hopp til verktøylinje