Bakgrunnen for Vikingtiden

Her er et utdrag fra Torgrim Titlestads bok Norge i vikingtid (Sagabokforlaget: www.sagabok.no)om trusselen fra Karl den store, som ifølge Titlestad danner bakteppet for vikingangrepene:

Trusselen fra Karl den store

Det er ikke én enkelt, dominerende oppfatning om årsakene til vikingtoktene. Oppfatninger har skiftet og varierer stadig i fagmiljøene. I denne boken er innfallsvinkelen at vikingangrepene fra Skandinavia i begynnelsen var forsøk på å avverge erobring fra frankernes mektige imperium sør i Europa.

På 700-tallet ble faren fra sør i Europa følbar. Spesielt danene kunne ikke unngå å se faren for invasjon fra sør og bygde sjøforsvarsverker tidlig på 700-tallet. Den umiddelbare foranledningen var at danene kjente seg truet av frankerlederen Karl Martells (714–741) plyndring av Frisland i 734. Han drepte også frisernes militære leder. Denne frankiske seieren nær Danmark har vært en utløsende årsak for en planmessig utvikling av en dansk sjøstridsflåte på 700-tallet. På 720-tallet bygde danene de første kanalforsvarsanleggene sine. En annen forsvarsmetode var å plassere påler i sjøen ved innløpet til viktige maktsentre. Det som regnes som den første sjømilitære base, i Schlei, dateres til 734 og de første utbyggingene av Danevirke til 737. Det var en forsvarsvoll tvers over Danmark, en slags nordeuropeisk “kinesisk mur”. Forsvarsverkene var 4–5 m høye og med trepallisader. Fra toppen av vollen hadde danene god utsikt vidt og bredt i det flate landskapet sørover. Danevirke var Nord-Europas største forsvarsverk i sin tid og varte inntil 1000-tallet.

Karl den store (742–814) ble ny frankisk konge fra 768 og utvidet stadig de frankiske områdene i ulike retninger. I tillegg tvangskristnet han de nye undersåttene sine med sverd i hånd. På én dag skal han i år 782 ha døpt opp til 4500 saksiske menn ved byen Verden ved elva Aller – sørøst for nåværende Bremen i Tyskland. Deretter halshogde han dem. Tallet er muligens overdrevet. Like fullt: Det foregikk en uhørt massehenrettelse ved Verden.
Danene kunne ikke lenge stå imot et massivt landangrep fra Karl den stores hær. Om ikke før, så forsto danene dette, etter krigene mellom frankerne og sakserne fra 770-tallet og fremover. Det var for det meste krig til lands, der frankerne var overlegne. Saksernes krigsleder Widukind prøvde fortvilt å hindre frankernes invasjon. Ved hjelp av geriljateknikk påførte han frankerne stadige nederlag, men måtte til slutt bøye kne for overmakten.

Vi vet at Widukind minst én gang flyktet til Jylland, i 777. Jyllandskon-gene vernet om Widukind og rustet ham for å svekke frankernes krefter. Samtidig sørget de for å forsterke og vedlikeholde Danevirke. Da Karl den store fornyet angrepene sine mot Sachsen i 798, sendte han en representant til danekongen Sigfred. Det diplomatiske fremstøtet kan ses som et forsøk på å hindre at sakserne kunne fortsette å søke støtte og tilflukt i Danmark.

Skandinavene og frankerne
Det skal ikke stor fantasi til for å forstå at Widukind ikke bare har fortalt i detalj om frankernes herjinger i det nærliggende Sachsen-området. Sachsens vanskjebne kunne også bli Danmarks. Det er sannsynlig at også norske høvdinger har hørt om hans dramatiske beretninger. Det var kort sjøvei fra Jylland til maktsentre i Viken, Agder og Rogaland. Det ville vel ta opp til tre uker etter redselsgjerningene ved Verden før folk i Sør-Norge ble kjent med dem – og spredte beretningene videre langs norskekysten. På grunn av ”nordmennenes” gamle kontakter til kontinentet var det naturlig at de tenkte å ta sine forholdsregler. Det var nok ikke bare den store massakren i Verden som skremte dem, ikke bare den nye religionen, men også at Karls regime truet kjernen av deres kultur og politiske system.

Boken kan kjøpes fra www.sagabok.no